Bente Sandvig

Spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund og medlem av Bioteknologirådet

Det ser ut til å bli et flertall for å tillate eggdonasjon i Norge når saken skal behandles i Stortinget senere i vår. Olaug Bollestad oppfordrer likevel stortingspolitikerne til å si nei til eggdonasjon, og framstiller det som om slik donasjon vil frata barn rett til å få kjennskap til sitt genetiske opphav.

Det er jo ikke riktig: Ved sæddonasjon har barnet rett til å få kjennskap til donor, i dag ved fylte 18 år, og etter regjeringens forslag ved fylte 15 år. Det samme regelverket bør rimeligvis gjelde ved eggdonasjon. I tillegg blir barnet til og vokser opp med en av sine genetiske foreldre, forutsatt at vi ikke tillater embryo- eller dobbeltdonasjon.

Ingen fasitsvar

I dag reiser noen kvinner og par utenlands for å få donert egg, og med det vanskeliggjøres nettopp barnets rett til å kunne få kjennskap til sitt genetiske opphav fordi mange land praktiserer anonym donasjon av kjønnsceller. Det er for meg en viktig grunn for å tillate det her til lands, hvor vi nettopp kan ta hensyn til barnets behov når vi regulerer dette.

Bollestad viser gjerne til artikkel 7 i Barnekonvensjonen. Her heter det i ledd to: «og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Ved å akseptere at et barn blir til ved enten sæd- eller eggdonasjon, vil barnet for det første bli til, og det vil vokse opp med en genetisk forelder og en sosial forelder. Og ved eggdonasjon, med en mor som har gjennomført et svangerskap med de bånd det etablerer mellom sosial/biologisk mor og barn. For meg er det en god oppfyllelse av retten Barnekonvensjonen prøver å ivareta. Det er mange som påberoper seg barnets beste i ulike diskusjoner, men her er det altså ikke nødvendigvis et fasitsvar.

LES OGSÅ: Ny bioteknologilov utsatt i Stortinget – koronakrisa setter alt annet på vent

Hva er barnets beste?

Det er en ærlig sak å være mot alle former for donasjon av kjønnsceller, slik mange i KrF er. Tidligere var det ofte argumentet om naturlighet som gjaldt, mens det nå er lettere å nå gjennom med argumentet om at det ikke er til barnets beste. Spørsmålet er om det stemmer? Jeg minner om at alternativet er at barnet enten ikke blir til, eller blir til ved anonym donasjon utenlands.

Vi vet lite om hvordan det er å vokse opp som barn som er blitt til ved donasjon. De første som er blitt til ved ikke-anonym sæddonasjon i Norge blir 18 år i løpet av 2023, og blir de første som kan etterspørre sæddonor. Det holder ikke å vise til programmet «Tore på sporet» for å si noe kvalifisert om dette. Her trengs det mer kunnskap for å kunne påberope seg barnets beste. Barnets beste må uansett være at vi tilskriver det egenverdi og menneskeverd, uansett tilblivelsesmåte.

Surrogati og adopsjon

Å tillate eggdonasjon kan åpne for surrogati, hevdes det. Det er sant, men det innebærer ikke at vi må ende med å tillate det. Det går også an å se det at vi kan hjelpe flere til å få barn selv ved eggdonasjon, som et godt alternativ til å etterspørre surrogati. Jeg mener surrogati er problematisk fordi kvinnekroppen her kan bli et middel for å oppnå andres mål om å få barn.

Motstandere av eggdonasjon peker ofte på adopsjon som et alternativ. Samtidig opplever vi at det er vanskeligere å adoptere enn tidligere. I seg selv burde det være en god nyhet – at flere barn kommer til verden, med foreldre, familie og land som ønsker og kan ta seg av dem selv. Å argumentere for adopsjon som alternativ, samtidig som man mener at det er galt å legge til rette for at barn ikke skal kjenne og vokse opp med sitt genetiske opphav, henger jo heller ikke riktig godt på greip. Det er ofte poenget for de som ønsker donasjon av egg eller sæd, at de ønsker seg et barn de har genetisk og biologisk tilknytning til.

Jeg har også sett at et gammelt argument fra abortkampens dager har dukket opp igjen: om at vi bør oppfordre kvinner om å velge bort abort og heller bære fram barnet med tanke på adopsjon. Det blir for meg nærmest som å innføre en slags surrogati; ved at barnet her blir til med samme hensikt som ved surrogati – at det skal vokse opp uten sine genetiske foreldre. For meg er det et entydig gode at kvinner har tilgang på prevensjon, abort og sosiale ordninger som gjør det mulig å ta seg av et barn på egenhånd. Jeg ønsker meg definitivt ikke tilbake til en tid da alternativet var å bære fram og adoptere bort et barn kvinnen selv ikke kunne ta seg av.

LES OGSÅ: Bioteknologirådet snur: Sier ja til eggdonasjon og assistert befruktning for enslige

NIPT og tidlig ultralyd er ingen god ide

Jeg er til gjengjeld enig med KrF om at screening av alle gravide, ved tidlig ultralyd eller NIPT, ikke er noen god ide. Det er flere grunner til det. Den viktigste er at rundt 97 prosent av alle svangerskap er uproblematisk medisinsk sett og ender i friske barn. Dette viser at den svangerskapsomsorgen vi har i dag, fungerer godt. Og at adgangen til testing på medisinsk grunnlag – f.eks. at man har alvorlig genetisk sykdom i familien, eller allerede har fått et barn med en alvorlig tilstand, fungerer.

Jeg vet at særlig venstresiden argumenterer med at det er mange som kjøper seg tidlig ultralyd i dag, og at det derfor av rettferdighets grunner bør være et tilbud for alle innen rammen av det offentlige helsevesenet. Det synes jeg altså ikke er et godt nok argument i seg selv, når man ser kostnader i forhold til hva man kan oppnå helsemessig.

En screening for alle, innebærer fort at man tar skrittet fra god svangerskapsomsorg til noe nær en obligatorisk fosterdiagnostikk. Det er vanskelig å hevde at dette vil være fornuftig bruk av ressurser i dagens helsevesen. I dag stenges fødestuer og jordmortilbud skjæres ned. Hvis samtlige gravide skal tilbys fosterdiagnostikk, enten i form av tidlig ultralyd eller NIPT, må det bygges opp et stort, nytt apparat inkludert genetisk veiledning. I tillegg er NIPT i dag et godt verktøy for å teste for noen tilstander i en risikogruppe, men ikke et godt verktøy i en normalpopulasjon. Det betyr at det vil være mange såkalt falske positive, gale prøvesvar med all den unødvendige engstelse og ekstra prøving i form av fostervannsprøver det medfører.

Spent på innstillingen

Vi kjenner ikke til hva som blir flertallsinnstillingen fra Helse- og omsorgskomiteen i det jeg skriver dette. Det er særlig to ting jeg er spent på der: Hvem er det man ser for seg som eggdonorer? Det synes jeg selv er det vanskeligste spørsmålet her. Selv om egg- og sædcelle i prinsippet er likeverdige, er det liten tvil om at det er mer belastende å avgi egg, og det er krevende å be kvinner gjøre dette uten at de selv har noen egen nytte av det.

Det andre jeg lurer på, er hvordan komiteen reflekterer om tidlig ultralyd og bruk av NIPT: Har man klart for seg om formålet er god svangerskapsomsorg eller fosterdiagnostikk når man ønsker å innføre tilbud om screening av alle gravide?

LES MER:

Far til Benedicte med Downs: «Hun er privilegert som kan feire 40-årsdag. Snart blir det vel knapt mer av det»

Stiftelsen MorFarBarn: «Assistert befruktning til enslige kvinner er mannsfiendtlig familiepolitikk»

«Eggcelledonasjon gir dobbelt så mange misdannelser sammenlignet med naturlig fødte barn»